Fransk Polynesia er et selvstyrt område i Polynesia i det sentrale, sørlige Stillehavet. Det tilhører Frankrike, har status som oversjøisk samfunn med indre selvstyre og har siden 2004 blitt betegnet som et oversjøisk land (pays d'outre-mer). FN regner Fransk Polynesia som et ikke-selvstyrt område. Folketellingen i 2012 viste et innbyggertall på 268 270.
Fransk Polynesia består av fem øygrupper med til sammen 121 øyer, derav 76 bebodde. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse og har høye fjell. Andre er lave atoller. Største og mest folkerike øy er Tahiti, der også hovedstaden Papeete ligger.
Øyene i Fransk Polynesia ble befolket fra området ved Samoa av folk som talte polynesiske språk. Fra slutten av 1700-tallet ble øyene hyppig oppsøkt av europeere. Misjonærer begynte å omvende befolkningen til kristendommen. Europeiske stormakter konkurrerte om innflytelse. For å forhindre britisk dominans, erklærte Frankrike Tahiti som protektorat i 1842. I 1880 ble øyene annektert av Frankrike og gjort til koloni. Kontakten med europeerne fikk store konsekvenser for de etablerte samfunnene på øyene. Nye sykdommer førte til stor befolkningsnedgang. Misjonsvirksomhet og europeisk påvirkning endret kultur og samfunn.
I løpet av 1900-tallet gjennomgikk Fransk Polynesia en omfattende sosial og økonomisk utvikling, der leveforholdene ble bedre og levealderen steg. Turisme utviklet seg til å bli en viktig næring. Frankrike gjennomførte fra 1963 til 1996 atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia.
I 1946 ble øyene et oversjøisk territorium. Gradvis har landet fått større selvråderett over egne anliggender. Selvstyre ble innført i 1984. Det står strid om tilknytning til Frankrike og dette ligger også til grunn for partisystemet. Siden 2004 har landet vært preget av hyppige regjeringsskifter.